Artikler

DET PRIVILEGERTE MUSIKKSYSTEMET En undersøkelse av stadsmusikantvesenet i Bergen, Trondheim og Kristiansand.

Vår sangpedagog Arne Stakkeland har tatt sin doktorgrad. Her følger et sammendrag ført i pennen av ham selv om emnet.

Det privilegerte musikksystemet handler om stadsmusikantenes liv og virke i norske byer. Internasjonal forskning viser at stadsmusikantideen kom til Norge fra Mellom-Europa via Tyskland og Danmark. På 1600-tallet fikk den sin grobunn i norske byer og ble etter hvert omformet til en norsk variant. Stadsmusikantene var privilegerte musikere med enerett på levering av musikk i byen og omliggende distrikt. Embetet oppstod som følge av et behov for musikk både fra kongen, byen, kirken og borgerne. De ble ansatt av byens magistrat, og ansettelsen ble som oftest bekreftet av kongen. Det het at ansettelsen fikk kongelig konfirmasjon.

Stadsmusikantideen fikk et betydelig nedslagsfelt i norske byer, men under karrigere forhold enn ellers i Europa.

Dersom en skulle få et korrekt bilde av stadsmusikantenes virksomhet og rolle i den norske stadsmusikanthistorien i tidsrommet 1600 -1850, måtte alle norske byers stadsmusikanthistorie bli gjennomgått. Dette ville imidlertid kreve så mye tid at det arbeidsmessig ville bli en nærmest uoverkommelig oppgave for en person alene. Jeg har derfor valgt ut tre forskjellige norske byer med stadsmusikantembeter av forskjellig art og kulturell bakgrunn. Oppgaven blir da å finne ut hva slags stadsmusikantvesen som fantes i disse byene. Dette skulle videre danne grunnlaget både for en sammenligning byene imellom og i forhold til danske og europeiske byer.

Det er et faktum at det også i Norge var to slags musikkliv: Det privilegerte og det uprivilegerte. Det offisielle/profesjonell stadsmusikantvesen på den ene siden og det uprivilegerte på den andre. Disse to partene låg i stadig konflikt med hverandre og et interessant spørsmål blir da å finne ut hvilke konsekvenser disse konfliktene fikk både for administrasjonen og for utøverne selv.

Utviklingslinjen gikk fra omvandrende spillemenn via fast tilsatte tårnvektere, tårnblåser til fast tilsatte privilegerte stadsmusikanter. Det fulgte prestisje med å ha egen stadsmusikant både til representasjonsoppgaver og for å uttrykke rettsmessig makt.

For å skaffe meg et fundament til utformingen av de aktuelle problemstillinger i denne oppgaven, har jeg måttet foreta en del grunnforskning innen emnet for deretter å forsøke å finne svar på de spørsmål som er stilt. Det har resultert i ganske mange detaljer med tilhørende kildehenvisninger. Ut fra en filosofi om at studier av deler og helhet hører sammen, har jeg forsøkt å forene individuelle fakta med et helhetssyn, samt følge den historiske utviklingen i embetets struktur og utvikling.

Avhandlingen bygger for det meste på primærkildestudier og annet kildemateriell hentet fra forskjellige arkiv og bibliotek i norske, danske og tyske byer. Dette danner bakgrunnen for grundige studier over lang tid for å finne svar på en del spørsmål og problemstillinger angående den norske stadsmusikantvarianten. Jeg har også vært så heldig å vært norsk representant i et nordisk forskningsprosjekt støttet av NOS-H, over temaet Østersjøområdet som musikklandskap med representanter fra Danmark, Sverige, Finland, Tyskland og Norge. Dette har gitt meg bedre forståelse av stadsmusikantvirksomheten i andre nordiske land.

Selv om Norges nære tilknytning til Danmark med felles konge og innføring av eneveldet i1660 gav sentraladministrasjonen og stadsmusikantembetet et enhetspreg, var det lokale forskjeller mellom norske og danske embeter både hva art og størrelse angikk.

Den første ansettelsen av stadsmusikant i en norsk by, er fra Bergen i 1620 og den siste byen som avviklet ordningen, var Kristiansand i 1853. I hele Norge hadde 15 byer egne stadsmusikanter i 1787.

Et hovedspørsmål har vært å forsøke å avdekke innholdet i den norske varianten av stadsmusikantvesenet med utgangspunkt i kildestudier i de tre byene.

Norge var i den tiden i union med Danmark. At kulturutviklingen i vårt land ble preget både av fellesskapet med Danmark og kontakten med Europa også hva stadsmusikantinstitusjonen angikk, er høyst naturlig. Det har derfor vært viktig å forsøke å finne ut av på hvilken måte impulsene gav seg utslag.

Hvordan stadsmusikantene var som musikere, komponister og pedagoger, har videre vært av interesse i denne sammenhengen, selv om det ikke finnes så mange opplysninger om noen av disse tre punktene. Derimot finnes en del om deres kamp mot konkurrerende spillemenn.

Avhandlingen drøfter også andre relevante spørsmål som stadsmusikantenes posisjon i selve samfunnsstrukturen, fordeler og bakdeler med å ha privilegerte musikere i en by og hva det betydde å ha så mange utlendinger i norske byer, og ikke minst hvorfor monopolet ble så lite påaktet både av andre musikere og delvis oppdragsgiverne. Det er også tatt med noen musikkeksempler for å vise enkelte stadsmusikanters evne til å komponere.

Oppgaven består av fire hovedavsnitt/-kapitler pluss diverse vedlegg og kildeoversikter. Den første delen er en presentasjon av problemstillinger, forskningsmetode og tidligere forskning, en gjennomgang av diverse lover og forordninger som hadde relasjon til stadsmusikantordningen i Danmark/Norge, samt en generell beskrivelse av stadsmusikantvesenet i Norge, Danmark og enkelte andre land i Europa.

Avhandlingens andre del beskriver stadsmusikantenes liv og virke i de aktuelle norske byene hvor en stor prosent av musikerne kom fra Tyskland og Danmark. Innføringen av eneveldet i kongeriket Danmark/Norge gav de privilegerte stadsmusikantene større rettigheter og forpliktelser enn mange andre land i Europa hvor også andre musikkgrupper hadde spilleprivilegier. I og med at stadsmusikantvesenet skulle oppfylle den eneveldige kongemakt og byenes behov, utviklet det seg i Norge visse særtrekk ved virksomheten som i denne sammenheng er av interesse å få avklart.

I tredje hovedavsnittet blir forskjellige sider av det norske stadsmusikantvesenets funksjon og utvikling i de tre byene gjennomgått og sammenlignet for om mulig å finne likheter og forskjeller ved virksomheten i de forskjellige byene, og hva det eventuelt kan skyldes. Det gjelder bl.a. ansettelsesforhold, utdanningskrav, arbeidsområder, kampen mot fuskerne, svenner og lærlinger, lønn, lønnsforhold og instrumentarium, musikk og sosial status.

Stadsmusikantenes betydning for landsbygdens lokale spillemannstradisjoner blir drøftet nærmere, og det norske stadsmusikantvesenet blir sett i et dansk og Nord-europeisk perspektiv. Et viktig del av oppgaven er også å forsøke å finne mulige årsaker til embetets nedgang og oppløsning. Begrunnelser finnes både i den musikalske og kunstnerlige utvikling, det idehistoriske, sosiale, politiske og økonomiske nivå. Opplysningstidens tanker med fornuften som rettesnor i alle livets forhold med Voltaire og Rousseau som de mest kjente representantene er vesentlige. Opplysningstiden som forberedte på mange måter den franske revolusjonen under slagordene ”frihet, likhet og brorskap”. Verdisynet som ble forandret og opprøret mot tradisjonelle autoriteter med fornuften som den nye autoriteten. Et resultat av dette ble motstand mot privilegier og laugsordninger. Hvilke konsekvenser fikk da dette for musikkprivilegiene og for stadsmusikantenes virksomhet.?

Det fjerde og siste kapitlet består av en oppsummering av undersøkelsens viktigste resultater hvor konklusjoner blir sammenfattet og drøftet. Den norske stadsmusikantens liv og virke blir her sett i et musikalsk og historisk perspektiv. Deres intense kamp for å skaffe inntekt til seg og familien var årsak til en del utenom musikalske aktiviteter. Hva kunne han gjøre for å supplere inntekten utenfor sitt embetsområde ? Hvilke betydning fikk dette for musikerens anseelse og posisjon? Hvilken rolle spilte kongemakten i denne situasjonen? På hvilken måte regulerte kongen virksomheten? Hvordan var egentlig magistratens holdning til stadsmusikantenes virksomhet, og hva var den egentlige hovedårsaken til embetets nedleggelse?

I dette avsnittet blir også musikermobiliteten drøftet. Betydningen av kontakten over landegrensene var ikke ubetydelige. Den dominerende bevegelsen fra syd til nord, fra sentrum til periferien. Musikermobiliteten var en viktig side av musikkformidlingen. Dette er den geografiske mobiliteten. Mobiliteten kan også foregå på et sosialt nivå og hva betydde det?

Når embetet begynte å bli dårlig for statsmusikantene, klynget de seg bl.a. til dansemusikken, men også her fikk de konkurranse.

Den profesjonelle stadsmusikantens virksomhet bestod for det meste i utøvende praksis. Hvordan var han så som kunstner. Hva skal han i så fall vurderes ut fra – allsidighet eller musikalsk utøvende ferdighet?

Stadsmusikantinstitusjonen stod ved lag i Norge i ca. 250 år og årsaken til at embetet ble opprettholdt så lenge var nok stadsmusikantenes entusiasme og faglige dyktighet. Hva betydning hadde den egentlig for Norge og norske byer både sosialt og musikalsk?

Var det så noen som overtok stadsmusikantens funksjoner når hans embetstid gikk mot slutten? Alt dette er meget interessante spørsmål som blir drøftet.

Siden disse problemstillinger/spørsmål bare i beskjeden grad har vært behandlet tidligere av musikkforskere, er det mitt håp at dette prosjektet kan bidra til større viten og forståelse av stadsmusikantvesenets funksjon og betydning i norsk musikkliv.

Arne Stakkeland